Seriebøker

Nysgjerrighet kan være en god egenskap. Spesielt når man interesserer seg for liv og levnet for mer enn 150 år tilbake.

Som forfatter av Hannah-bøkene og Fjellroser, har jeg brukt mye tid på kildesøk, og det er ikke få timer som har gått med til besøk i biblioteker og arkiver. Et viktig mål underveis i arbeidet med romanseriene, har vært å skape en historisk riktig atmosfære. I tillegg til den rene fiksjonen, selve handlingen, har det vært en utfordring å få denne til å gli naturlig inn i tidsepoken 1800-tallet.

Takket være dyktige bygdebokforfattere og ivrige lokalhistorikere og historielag, har gamle tradisjoner og folkeminner blitt bevart for ettertiden. Gang på gang lar jeg meg begeistre og overvelde av den enorme innsatsen som er lagt ned i lokale skrifter og årbøker. Uten dette utrettelige arbeidet, hadde lokalhistorien vært fattig!

Under arbeidet med bokseriene, har jeg prøvd å beskrive hverdagslivet i bygda, på godt og vondt. At kvinner mestret mer enn huslige sysler, barnepass og pleiende roller, har blitt en viktig del av historien min, kanskje nettopp fordi det står lite om dette i kildestoffet. Ikke sjelden blir kvinnene omtalt som kona eller hun i den gamle bygdehistorien, uten annen identitet enn den hun har gjennom mannen.

Som en motvekt til mennenes suverenitet med hensyn til gårdsdriften, offentlig engasjement og arverett, har jeg diktet opp noen sterke kvinneskikkelser i seriene mine. Dette er sider av hverdagslivet som vi ikke hører så mye om i den gamle bygdehistorien, men som likevel må ha satt sitt preg på folk og gårdsdrift.

Skriftlige kilder har altså vært til stor hjelp og inspirasjon i arbeidet mitt som forfatter. Likevel er det de personlige møtene som har gjort størst inntrykk. I løpet av årene har jeg hatt mange, uformelle samtaler med bygdefolk. Eldre kvinner og menn som har fortalt om sitt eget liv og om besteforeldrenes oppvekst. Under slike samtaler dukker det opp hendelser og beskrivelser som aldri kommer på trykk, og som bedre enn noen historiebok skildrer den levende hverdagen. Ord, blikk, tonefall, små gester, pauser… alt er med på å skape en større forståelse av livet slik det en gang var.

Jeg er evig takknemlig for alle slike samtaler jeg har hatt. Sterke kvinner finnes så visst ikke bare i romaner.